Jeg undrer veldig på livet om dagen og synes det er urettferdig. Jeg følger en pappa på Facbook som har en dødende datter på syv år, lille Ylva.
Hun har kreft og fikk denne diagnosen når hun bare var to år. Nå har hun kommet hjem fra sykehuset for å være sammen med familien sin den siste tiden..
Jeg håper så på ett mirakel at den lille jenta skal få lov til å bli frisk igjen. Jeg tenker så masse på denne lille familien jeg klarer ikke å la være selv om jeg ikke kjenner dem. Jeg gråter innvendig for de.. I all den sorgen de har så viser de så masse kjærlighet til hverande.. Det er virkelig viktig og ta vare på hverandre man vet ikke hva livet bringer med seg, livet er ikke en selvfølge.. Det har jeg tenkt masse på den siste tiden.. Jeg vil bli flinkere til å sette pris på det livet jeg har fått og gjøre det beste ut av det.. Slutte å klage på små ting som egentlig ikke betyr noen verdens ting...
Jeg håper på ett mirakel..
Klem Lene
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar